Konnektivismen

Ja, etter noen års pause er jeg tilbake på bloggen min. Det er i hovedsak Smart læring som er grunnen til det, men samtidig så vet jeg at man ofte får gode tanker og refleksjoner rundt det en jobber med når en skriver.

Ny teknologi utfordrer de tradisjonelle undervisningsmetodene i skolen. For meg er det interessant å lese om konnektivismen som Arne Krokan skriver om i boken Smart læring. Her er poenget at en etablerer egne personlige læringsnettverk der en selv er i sentrum. Den type beholdning kan bestå av sosiale nettverk der man finner fram til ulike typer ressurser som fagfolk, dokumenter og andre nettbaserte tjenester som kan utvide kunnskapene dine. Slik jeg forstår det blir disse ressursene kalt for noder. 

Krokan skriver at denne teorien om læring er nødvendig fordi de tradisjonelle læringsteoriene ikke fullt ut er i stand til å forklare at vi i dag arbeider med kunnskap på en annen måte enn tidligere. I dag er ikke kunnskap bare noe som finnes i våre hoder, men kan forstås som strukturer i nettverk der også digitale tjenester og dokumenter  sammen med personer er sentrale dokumenter (Krokan, 2012, s. 131).

Dette kan jeg kjenne meg igjen i når jeg følger fagpersoner innen mitt felt på Twitter. Her blir jeg inspirert, får tips og kan utveksle ideer innen temaer som jeg jobber med.   


Kilde
Krokan, A. (2012) Smart læring. Bergen: Fagbokforlaget.

Endelig tilbake..

Ja når har jeg vært borte fra bloggen en tid, det vil nok skje av og til, men jeg kommer igjen. Denne uken er jeg nok en gang i den flotte byen Trondheim for å utvikle meg som lærer og leder i skolen. Det ene temaet er "Positivt lederskap, jakten på de positive kreftene"! Kunnskapssamfunnet med alt det komplekse det fører med seg av nye tanker og usikkerhet, hva gjør det med miljøet på arbeidsplassene våre? Hvordan skal vi forholde oss til medarbeidere i skolen, hvordan skal lærere få muligheten til å utvikle seg, og hva kreves av selvledelse og samhandling på en skole?

Det andre temaet vi jobber med er "Skolen som forvaltningsorgan". Hvordan forholder skolen seg til de rettslige grensene mellom statlig styring og kommunal frihet? Fine studiedager med en flott gjeng!

Hva er skolens oppgave?

Hvordan stiller vi de riktige spørsmålene om hva som er skolens oppgave i dagens samfunn? Lejf Moos skriver i boken "Pedagogisk ledelse" (2006) at det er viktig at vi gjør nettopp det. Man bør stille spørsmål om hvordan man best kan realisere skolens formål, heller enn å gjøre foreldrene til lags. Med det mener han at alle ikke nødvendigvis kan være enig med alt skolen til syvende og sist vedtar, men at beslutningene som blir fattet er tatt på grunnlag av diskusjoner med blant annet foreldrene. På samme måte kan man stille spørsmål om hvordan de ansattes arbeidsvilkår bør være, for at de best mulig kan medvirke til å realisere skolens formål, heller enn at man skal se på de ansattes arbeidsvilkår isolert fra resten av institusjonen. Man bør heller ikke skape en for behagelig og friksjonsfri skole for barna, men forhøre seg om hvordan man kan tilrettelegge skolen for elevene, slik at de best mulig bidrar til å utvikle seg til selvstendige mennesker. Til sist bør man heller ikke spørre om hvordan man kan være mest mulig lojal overfor myndighetene, men heller hvordan man kan samarbeide med lokale og statlige instanser for å realisere skolens oppgave. Her tror jeg det er grunnlag for interessekonflikter og ikke minst skoleutvikling!

Hva vil man som skoleleder?

Denne uken er jeg på NTNU i Trondheim. Det er andre samling i Master i skoleledelse dette skoleåret. Temaet er Ledelse av skoler i utvikling, del 2. Samlingen de to første dagene har vekslet mellom forelesninger, samtaler og intervjuer. For meg har dette vært inspirerende. Det er en flott gjeng å jobbe sammen med, og det er en fin stemning. Denne modulen bygger videre på, som temaet antyder, det vi startet opp med i fjor. I denne fordypningen er vi særlig blitt utfordret på det å være en pedagogisk leder. Hva slags kvalifikasjoner trenger man for å utøve pedagogisk ledelse? Hva vil du som pedagogisk leder, og hva kan du tilføre en skole? Dette tror jeg er viktig for en skoleleder å reflektere over. Jeg har gjort meg mine tanker om dette, og tror jeg har funnet noe å bygge videre på.

God kommunikasjon i skolen

Hva er god kommunikasjon i skolen? Oppleves læreren eller skolelederen som ekte og engasjert i relasjonene til elevene i klasserommet, og kollegaene på arbeidsrommet, er grunnlaget for god kommunikasjon lagt. På samme måte som skolelederen må legge fra seg rollen der hun/han tilkjennegir at "jeg vet best", må læreren omstille seg fra den tradisjonelle formidlerorienterte lærerrollen til veilederrollen der de støtter opp om den aktive eleven. Det handler ikke om at det faglige ansvaret læreren har overfor eleven skal fjernes, men at elevene blir selvstendige i forhold til igangsetting og motivasjon. Etter hvert når det er automatisert, kan elevene være med å bestemme det faglige innholdet, metoder og vurdering i for eksempel et prosjektarbeid som er igangsatt. Da er vi nok en gang inne på modellen som Sten R. Ludvigsen (2000) beskriver som "klasserommet som læringsfellesskap". Her er elevenes aktiviteter avgjørende, og elevene og lærerne jobber sammen for å bearbeide elevenes viten og ferdigheter.

For å oppnå en mer varig endring i klasserommet, bør ledelsen ha fokus på kommunikasjon i det pedagogiske utviklingsarbeidet til skolen over tid. Ledelsen bør jobbe med personalet på samme måte som man forventer at lærerne skal kommunisere med elevene. For å få dette til må to betingelser oppfylles; oppgavene bør være tydelige slik at personalet skjønner hvorfor de gjør dette, og for det andre må de i forlengelsen av dette slutte seg til ideene. Slik kan vi kanskje være med på å utvikle skolekulturen?

Det amputerte læringsbegrepet

Kjell Atle nevnte det amputerte læringsbegrepet i en kommentar for litt siden. Det beskriver etter mitt syn en situasjon hvor elever i liten grad har innflytelse på mål, metoder, prøveformer og underveisvurdering i opplæringen. De er passive mottakere til hva, hvordan og hvorledes man skal lære. Det motsatte av dette er det fullstendige læringsbegrepet der elvene gjennom sine interesser blir engasjerte og motiverte av arbeidsoppgavene de skal jobbe med i klasserommet, noe som innebærer større grad av elevmedvirkning i skolen. Ikke at barna selv skal ansvar for egen læring på egenhånd, som noen hevder. Olga Dysthe, som jeg synes skriver mye bra, har tidligere sagt at "elevar opplever ofte at det dei sit inne med, blir neglisjert. Gradvis lærer dei at det er lite verdt. Ingenting skaper eit betre læringsklima enn når det ein faktisk veit og kan, blir verdsett". Jeg håper og tror det er mer åpenhet rundt det å jobbe på ulike nivå og med ulike metoder i en undervisningsgruppe i dag. Og er det åpenhet blant elevene, er de som oftest trygge på hverandre. Da er grunnlaget for tilpasset opplæring lagt. I rapporten, "Effektivt anvandande av IT i skolan" (2007) som er en svensk analyse av internasjonal forskning på dette feltet, blir det hevdet at det er tydlige indikasjoner på at IKT øker elevenes motivasjon og læring. Lærere sier i denne rapporten at barn som tidligere hadde vanskelig for å motivere seg for skolearbeid, ble mer motiverte etter at IKT gjorde sitt inntog i klasserommet.
Rapporten sier videre at det er ikke bare motivasjon og lærelyst som øker, men og utviklingen av samarbeidet i grupper. Jeg avslutter med denne tekstlinjen fra rapporten: " ett lærende der eleven kan arbetar sjalvstendigt, i sin egen takt och kopplat til sina personliga behov. Eleverna tar aven ett større ansvar for sig egen lærprocess". Dette er interessant.

Hvordan skape ny praksis sammen?

Roger Tvenge stiller noen interessante spørsmål i bloggen sin 14. oktober. "Er vi som skoleledere flinke nok til å gi lærere rom og tid, stiller vi krav, er vi engasjerte drivkrefter for skoleutvikling ved vår skole? Går vi foran som gode eksempler?" Jeg tror at skal vi som skoleledere lykkes med med disse spørsmålene må kommunikasjon ligge i bunn. Det er viktig at ledere gir tillit til medarbeiderne sine og oppfordrer dem til å komme med innspill og meninger, slik at ny praksis kan skapes sammen (her IKT). Dermed vil man opparbeide en ny felles identitet for skolen som vil være lettere å overføre til lærer-elevnivå. Da oppnår man at kunnskapen blir skolens egen. Har en leder den innstillingen at ny viten kan opparbeides gjennom meningsbrytninger med kollegaer, har skolen dannet seg en felles plattform for forståelse og læring. Reduserer derimot rektor på en skole betydningen av andre sine meninger, og har den holdningen at de skal framstå som passive mottakere til opparbeiding av ny fagkunnskap, blir det ikke bare vanskelig for ledelsen å trekke med personalet i den retning de ønsker, men man mister viktige dialogpartnere og medprodusenter til å utvikle fagkunnskap. Olga Dysthe skriver en del om dette og omtaler det som asymmertri i det dialogiske samspillet. Har alle lik kunnskap og de samme meningene, faller grunnlaget for kommunikasjon bort. Lærere og ledelsen på en skole har som oftest den samme faglige bakgrunnen, men pedagogene opplever gjerne at skolelederen mangler forståelse for det som skjer i skolehverdagen. Derfor er det essensielt at lederen har tillit til medarbeiderne sine og gir til kjenne at kanskje andre har tanker og ideer som det er verdt å fremheve i det pedagogiske arbeidet.