Rune Krumsvik skriver i boka "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" (2007) at før en gjennomsnittlig "screenager"(generasjonen som har vokst opp med en digital hverdag dominert av internett og mobiltelefon) når 21- årsalderen har han/ho brukt 15000 timer til formell utdanning, 20000 timer til tv-titting og 50000 timer foran datamaskinen. Formidable tall! Det er ingen tvil at de uformelle læringsarenaene har økt i omfang om dette stemmer. Mitt spørsmål er da, kan vi forvente at godt voksne lærere vil ta innover seg den nye teknologien og bruke metoder i undervisningen de kanskje ikke er kjent med? Og hva skjer eventuelt med motivasjonen til skoleungdom om de ikke får bruke det arbeidsverktøyet de er mest familiær med i skolesammenheng?
Viktige perspektiver, men skal vi voksne absolutt inn på alle de arenaene de unge har? Var det slik i din egen oppvekst at de voksne "hang på hjørnet" sammen med dere hele tiden?
SvarSlettOle har et poeng. På den andre siden: blir avstanden mellom skole og hverdagsliv for stor, at elevene rister på hodet av skolens gammelmodighet, får vi trøbbel. Ellers kan det hende at dette er Krumsviks kilde: http://www.youtube.com/watch?v=8p-b0SQUk2o
SvarSlettEn av Michael Wesch sine beryktede videoer i alle fall. Anbefales.
Hei Gunnar
SvarSlettJeg tester om jeg kommer inn på bloggen din. Kommentar kommer snart.
Torleif
Som lærer bør en vel ha dette omskrevne ordtaket i tankene "En lærer så lenge en har elever"?
SvarSlettTror det er viktig å legge til rette for og akseptere at elevene får bruke det arbeidsverktøyet de er fortrolige med i de undervisningssituasjoner der det er hensiktsmessig og naturlig.
Mener det er også viktig at skolen ikke føler den "for en hver pris" må være en motpol til de ulike uformelle læringsarenaer de unge kan benytte/benytter seg av. En bør vel heller som skole gå i dialog for å skape bevissthet/oppøve kritisk sans hos elevene om bruken av ulikt arbeidsverktøy?