Det amputerte læringsbegrepet

Kjell Atle nevnte det amputerte læringsbegrepet i en kommentar for litt siden. Det beskriver etter mitt syn en situasjon hvor elever i liten grad har innflytelse på mål, metoder, prøveformer og underveisvurdering i opplæringen. De er passive mottakere til hva, hvordan og hvorledes man skal lære. Det motsatte av dette er det fullstendige læringsbegrepet der elvene gjennom sine interesser blir engasjerte og motiverte av arbeidsoppgavene de skal jobbe med i klasserommet, noe som innebærer større grad av elevmedvirkning i skolen. Ikke at barna selv skal ansvar for egen læring på egenhånd, som noen hevder. Olga Dysthe, som jeg synes skriver mye bra, har tidligere sagt at "elevar opplever ofte at det dei sit inne med, blir neglisjert. Gradvis lærer dei at det er lite verdt. Ingenting skaper eit betre læringsklima enn når det ein faktisk veit og kan, blir verdsett". Jeg håper og tror det er mer åpenhet rundt det å jobbe på ulike nivå og med ulike metoder i en undervisningsgruppe i dag. Og er det åpenhet blant elevene, er de som oftest trygge på hverandre. Da er grunnlaget for tilpasset opplæring lagt. I rapporten, "Effektivt anvandande av IT i skolan" (2007) som er en svensk analyse av internasjonal forskning på dette feltet, blir det hevdet at det er tydlige indikasjoner på at IKT øker elevenes motivasjon og læring. Lærere sier i denne rapporten at barn som tidligere hadde vanskelig for å motivere seg for skolearbeid, ble mer motiverte etter at IKT gjorde sitt inntog i klasserommet.
Rapporten sier videre at det er ikke bare motivasjon og lærelyst som øker, men og utviklingen av samarbeidet i grupper. Jeg avslutter med denne tekstlinjen fra rapporten: " ett lærende der eleven kan arbetar sjalvstendigt, i sin egen takt och kopplat til sina personliga behov. Eleverna tar aven ett større ansvar for sig egen lærprocess". Dette er interessant.

Hvordan skape ny praksis sammen?

Roger Tvenge stiller noen interessante spørsmål i bloggen sin 14. oktober. "Er vi som skoleledere flinke nok til å gi lærere rom og tid, stiller vi krav, er vi engasjerte drivkrefter for skoleutvikling ved vår skole? Går vi foran som gode eksempler?" Jeg tror at skal vi som skoleledere lykkes med med disse spørsmålene må kommunikasjon ligge i bunn. Det er viktig at ledere gir tillit til medarbeiderne sine og oppfordrer dem til å komme med innspill og meninger, slik at ny praksis kan skapes sammen (her IKT). Dermed vil man opparbeide en ny felles identitet for skolen som vil være lettere å overføre til lærer-elevnivå. Da oppnår man at kunnskapen blir skolens egen. Har en leder den innstillingen at ny viten kan opparbeides gjennom meningsbrytninger med kollegaer, har skolen dannet seg en felles plattform for forståelse og læring. Reduserer derimot rektor på en skole betydningen av andre sine meninger, og har den holdningen at de skal framstå som passive mottakere til opparbeiding av ny fagkunnskap, blir det ikke bare vanskelig for ledelsen å trekke med personalet i den retning de ønsker, men man mister viktige dialogpartnere og medprodusenter til å utvikle fagkunnskap. Olga Dysthe skriver en del om dette og omtaler det som asymmertri i det dialogiske samspillet. Har alle lik kunnskap og de samme meningene, faller grunnlaget for kommunikasjon bort. Lærere og ledelsen på en skole har som oftest den samme faglige bakgrunnen, men pedagogene opplever gjerne at skolelederen mangler forståelse for det som skjer i skolehverdagen. Derfor er det essensielt at lederen har tillit til medarbeiderne sine og gir til kjenne at kanskje andre har tanker og ideer som det er verdt å fremheve i det pedagogiske arbeidet.

Datamaskin i småskolen i et sosiokulturelt perspektiv

For noen år tilbake deltok jeg i et prosjekt der man skulle skrive seg til lesing ved hjelp av datamaskiner i småskolen. Det viste seg raskt at denne typen undervisning brøt med konvensjonell klasseromsundervisning. Tekstskaping ble for meg og klassen det å skrive meningsfulle tekster sammen med hverandre. Vi la vekt på barnas bakgrunn og erfaringer, og at skrivingen hadde et formål. Datamaskinene møblerte vi slik at ble en naturlig del av klasserommet. Ved å integrere datamaskinene i klasserommet ble det naturlig å bruke dem i den daglige undervisningen for elevene. I metoden vi brukte, tekstskaping på data, oppfordret vi elevene til å samarbeide om det de skrev. De stod to og to sammen når de skrev teksten. Barna hjalp hverandre gjennom denne arbeidsmetoden til å bearbeide innhold, nye ord og begreper til den endelige setningen/teksten. Sten Ludvigsen er inne på dette i artikkelen sin om "Læring og IKT" når han fremhever det å stimulere til eksplorerende samtaler. Han henviser til Mercer mfl. (2004) som mener det å dele kunnskap, lytte, begrunne og komme fram et resultat er viktige aspekt i et klasserom. På den måten kan trekke veksler på elevenes bakgrunn og forkunnskaper. Å jobbe etter en slik modell som dette kan være krevende for lærere som er opptatt av å ha den hele og fulle kontroll med undervisningen. Men den gir til gjengjeld et større utbytte når man obseverer hvordan barna utvikler seg gjennom samspillet dem imellom. Andreas Lund (2006) skriver i sin artikkel om "Wiki i klasserommet", ". "I et et sosiokulturelt perspektiv er ikke eleven kun et individ som i møte med et nytt språk prosesserer og assimilerer vokabular og stukturer, men en deltaker i et språfellesskap der man i økende grad nyttiggjør seg sosiale (andre deltakere), semiotiske (tegn, sjangere), og materielle (pc) ressuser. Det sosiokulturelle perspektivet må jeg innrømme at jeg opplever som inspirerende innen dagens forskning.

Nye undervisningsmetoder?

Nye læringsformer er på fremmarsj(håper vi), men det sosiokulturelle perspektivet kommer i konflikt med det tradisjonelle klasserommet. Hvordan kan vi snu trenden med lærerundevisning basert på egen erfaring mot mer forskningsbasert læringsteori? Ola Erstad mener, som flere er inne på, at skolen må tenke nytt og utforme en pedagogikk som er i bedre stand til å møte det nye kunnskapssamfunnet. Kjell Atle Halvorsen er inne på det samme når han hevder at skoleledere og lærere trenger en "digital kompetanse" som omfatter innsikt i kompleksiteten i de utfordringene skolen står overfor". Skoleledere har ansvar for å skape en best mulig læringssituasjon for elevene i skolen. Men klarer han/hun det alene? Jeg tenker at kanskje må vi ta til orde for at forskere bør samarbeide mer i praksisfellesskapet til skolene for å endre metoder, vurdering og økt elevmedvirkning?

Leserinnlegg i BT 19. september

Dette leserinnlegget som stod i BT 19. september synes jeg sammenfatter en del av det vi har diskutert den siste måneden, eller hva?

Klasserommet som læringsfellesskap

Randi diskuterer i sin blogg 8.oktober lærerrollen i dagens skole. Det kan, slik jeg ser det, knyttes opp mot det som Sten R. Ludvigsen (2000) kaller klasserommet som læringsfellesskap. Ludvigsen drøfter her tre idealtyper på læring og IKT i klasserommet. Det tradisjonelle klasserommet der læreren bestemmer form og innhold og hvor elevene har lite eller ingen inflytelse på undervisningen. Læreren gir tilbakemelding på det han/hun synes er viktig uten at elevene tar del i vurderingen. IKT som hjelpemiddel i klasserommet blir i stor grad brukt som drillprogram og øvelser. Den andre idealtypen er det konstruktivistiske klasserommet. Her blir elevenes forkunnskaper og aktiviteter i klasserommet viktig. Lærerne og elevene jobber sammen for å bearbeide de problemene de står ovenfor. Dette er et læringsideal som går mer i dybden av fagene enn i det tradisjonelle klasserommet. Teknologien blir i stor grad brukt til å tydeliggjøre oppgavene slik at elevene lettere forstår arbeidet. Klasserommet som læringsfellesskap har det utgangspunktet at læring er sosial betinget. Etienne Wenger (1998) legger til grunn for denne læringsmodellen at vi er sosiale vesener. Klasserommet som læringsfellesskap har likhetstrekk med det konstruktivistiske klasserommet. For eksempel ved at de bruker kunnskapene elevene har med seg på skolen og at metodene som blir brukt går i dybden av oppgavene. Klasserommet som læringsfelleskap skiller seg i den kollektive bruken av arbeidsformer. Elevene og lærerne jobber sammen for å utvikle arbeidene sine. De bruker sine sosiale kunnskaper på å samhandle gjennom språket sitt. Hvilken idealtype står den norske skolen nærmest i dag?

Lærerrollen i nye kontekster

Torleif Grønli har et veldig interessant innlegg om lærerrollen i bloggen sin 6. oktober. Han stiller spørsmål om pedagoger er komfortable med å bruke IKT som verktøy i skolen, og om bruken av artefakten endrer lære- og kunnskapsynet vårt? Torleif skriver videre at med innføring av IKT har vi fått en teknologi som bryter med vår tradisjonelle epistemologi, og at lærere kanskje ikke har fått den hjelp de trenger for å håndtere utfordringene bruken av IKT krever i skolesammenheng. Rune Krumsvik (2007) skriver i boken sin "Skulen og den digitale læringsrevolusjon" at de unge bruker stadig flere digitale kilder når de søker kunnskap utenfor skolen. Dette er en motpol til hva den etablerte skolen har stått for. Jeg tror det tvinger seg fram en annen forståelse av kunnskapsformidling enn det som har vært vanlig fram til i dag i den norske skolen. Det synes nødvendig for de unges del, og ikke minst for å sikre at skolen når fram med det den skal formidle. Da er det nærliggende å peke på et sosiokulturelt perspektiv på læring. Skal vi søke kunnskap i dag ser vi hvordan mange er i ferd med etablere nye metoder og sammenhenger for å oppnå det. Aktiv deltakelse og et utstrakt samarbeid mellom elever og pedagoger blir sentralt for å oppnå læring. Hauge, Lund og Vestøl (2007) som jeg har nevnt før i denne bloggen sier at "Digitale teknologier gjør det påtrengende nødvendig å forholde seg aktivt til kunnskapene i elevens livsverden og de stadig skiftende representasjonsformene i skolens eget fagfelt". Lærere har normalt ikke vært fortrolig med denne type samarbeid innenfor profesjonen sin, kanskje den digitale revolusjonen kan endre på det?

Bruk av IKT i skolen

Leser med interesse bloggene som omhandler pedagogisk bruk av IKT i skolen. Henning Antonsen skriver i sin blogg at "mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk" Jeg er enig i det, lærere behøver ikke forstå hvordan en pc er skrudd sammen for å bruke den.Men de bør ha en forståelse av hvordan artefakten fungerer i samfunnet. Hvis ikke pedagogene forstår det, har de ikke planlagt og forberedet seg til undervisningen etter mitt syn. Den samme artikkelen som Henning viser til illustrerer det, "De (artefakten) åpner opp nye rom for meningsdannelse og kunnskapskonstruksjon, ikke i kraft av av sin egen eksistens, men i kraft av de aktiviteter de inngår i" (Hauge, Lund og Vestøl, 2007:27). Skal lærere bruke datamaskinen i undervisningssammenheng er det en fordel at de vet hvordan brukskulturen til barn og ungdom fungerer gjennom bl.a. digitale nettverk. Ellers kan vel pc`en like godt stå på datarommet på skolen?