Hva er skolens oppgave?

Hvordan stiller vi de riktige spørsmålene om hva som er skolens oppgave i dagens samfunn? Lejf Moos skriver i boken "Pedagogisk ledelse" (2006) at det er viktig at vi gjør nettopp det. Man bør stille spørsmål om hvordan man best kan realisere skolens formål, heller enn å gjøre foreldrene til lags. Med det mener han at alle ikke nødvendigvis kan være enig med alt skolen til syvende og sist vedtar, men at beslutningene som blir fattet er tatt på grunnlag av diskusjoner med blant annet foreldrene. På samme måte kan man stille spørsmål om hvordan de ansattes arbeidsvilkår bør være, for at de best mulig kan medvirke til å realisere skolens formål, heller enn at man skal se på de ansattes arbeidsvilkår isolert fra resten av institusjonen. Man bør heller ikke skape en for behagelig og friksjonsfri skole for barna, men forhøre seg om hvordan man kan tilrettelegge skolen for elevene, slik at de best mulig bidrar til å utvikle seg til selvstendige mennesker. Til sist bør man heller ikke spørre om hvordan man kan være mest mulig lojal overfor myndighetene, men heller hvordan man kan samarbeide med lokale og statlige instanser for å realisere skolens oppgave. Her tror jeg det er grunnlag for interessekonflikter og ikke minst skoleutvikling!

Hva vil man som skoleleder?

Denne uken er jeg på NTNU i Trondheim. Det er andre samling i Master i skoleledelse dette skoleåret. Temaet er Ledelse av skoler i utvikling, del 2. Samlingen de to første dagene har vekslet mellom forelesninger, samtaler og intervjuer. For meg har dette vært inspirerende. Det er en flott gjeng å jobbe sammen med, og det er en fin stemning. Denne modulen bygger videre på, som temaet antyder, det vi startet opp med i fjor. I denne fordypningen er vi særlig blitt utfordret på det å være en pedagogisk leder. Hva slags kvalifikasjoner trenger man for å utøve pedagogisk ledelse? Hva vil du som pedagogisk leder, og hva kan du tilføre en skole? Dette tror jeg er viktig for en skoleleder å reflektere over. Jeg har gjort meg mine tanker om dette, og tror jeg har funnet noe å bygge videre på.

God kommunikasjon i skolen

Hva er god kommunikasjon i skolen? Oppleves læreren eller skolelederen som ekte og engasjert i relasjonene til elevene i klasserommet, og kollegaene på arbeidsrommet, er grunnlaget for god kommunikasjon lagt. På samme måte som skolelederen må legge fra seg rollen der hun/han tilkjennegir at "jeg vet best", må læreren omstille seg fra den tradisjonelle formidlerorienterte lærerrollen til veilederrollen der de støtter opp om den aktive eleven. Det handler ikke om at det faglige ansvaret læreren har overfor eleven skal fjernes, men at elevene blir selvstendige i forhold til igangsetting og motivasjon. Etter hvert når det er automatisert, kan elevene være med å bestemme det faglige innholdet, metoder og vurdering i for eksempel et prosjektarbeid som er igangsatt. Da er vi nok en gang inne på modellen som Sten R. Ludvigsen (2000) beskriver som "klasserommet som læringsfellesskap". Her er elevenes aktiviteter avgjørende, og elevene og lærerne jobber sammen for å bearbeide elevenes viten og ferdigheter.

For å oppnå en mer varig endring i klasserommet, bør ledelsen ha fokus på kommunikasjon i det pedagogiske utviklingsarbeidet til skolen over tid. Ledelsen bør jobbe med personalet på samme måte som man forventer at lærerne skal kommunisere med elevene. For å få dette til må to betingelser oppfylles; oppgavene bør være tydelige slik at personalet skjønner hvorfor de gjør dette, og for det andre må de i forlengelsen av dette slutte seg til ideene. Slik kan vi kanskje være med på å utvikle skolekulturen?

Det amputerte læringsbegrepet

Kjell Atle nevnte det amputerte læringsbegrepet i en kommentar for litt siden. Det beskriver etter mitt syn en situasjon hvor elever i liten grad har innflytelse på mål, metoder, prøveformer og underveisvurdering i opplæringen. De er passive mottakere til hva, hvordan og hvorledes man skal lære. Det motsatte av dette er det fullstendige læringsbegrepet der elvene gjennom sine interesser blir engasjerte og motiverte av arbeidsoppgavene de skal jobbe med i klasserommet, noe som innebærer større grad av elevmedvirkning i skolen. Ikke at barna selv skal ansvar for egen læring på egenhånd, som noen hevder. Olga Dysthe, som jeg synes skriver mye bra, har tidligere sagt at "elevar opplever ofte at det dei sit inne med, blir neglisjert. Gradvis lærer dei at det er lite verdt. Ingenting skaper eit betre læringsklima enn når det ein faktisk veit og kan, blir verdsett". Jeg håper og tror det er mer åpenhet rundt det å jobbe på ulike nivå og med ulike metoder i en undervisningsgruppe i dag. Og er det åpenhet blant elevene, er de som oftest trygge på hverandre. Da er grunnlaget for tilpasset opplæring lagt. I rapporten, "Effektivt anvandande av IT i skolan" (2007) som er en svensk analyse av internasjonal forskning på dette feltet, blir det hevdet at det er tydlige indikasjoner på at IKT øker elevenes motivasjon og læring. Lærere sier i denne rapporten at barn som tidligere hadde vanskelig for å motivere seg for skolearbeid, ble mer motiverte etter at IKT gjorde sitt inntog i klasserommet.
Rapporten sier videre at det er ikke bare motivasjon og lærelyst som øker, men og utviklingen av samarbeidet i grupper. Jeg avslutter med denne tekstlinjen fra rapporten: " ett lærende der eleven kan arbetar sjalvstendigt, i sin egen takt och kopplat til sina personliga behov. Eleverna tar aven ett større ansvar for sig egen lærprocess". Dette er interessant.

Hvordan skape ny praksis sammen?

Roger Tvenge stiller noen interessante spørsmål i bloggen sin 14. oktober. "Er vi som skoleledere flinke nok til å gi lærere rom og tid, stiller vi krav, er vi engasjerte drivkrefter for skoleutvikling ved vår skole? Går vi foran som gode eksempler?" Jeg tror at skal vi som skoleledere lykkes med med disse spørsmålene må kommunikasjon ligge i bunn. Det er viktig at ledere gir tillit til medarbeiderne sine og oppfordrer dem til å komme med innspill og meninger, slik at ny praksis kan skapes sammen (her IKT). Dermed vil man opparbeide en ny felles identitet for skolen som vil være lettere å overføre til lærer-elevnivå. Da oppnår man at kunnskapen blir skolens egen. Har en leder den innstillingen at ny viten kan opparbeides gjennom meningsbrytninger med kollegaer, har skolen dannet seg en felles plattform for forståelse og læring. Reduserer derimot rektor på en skole betydningen av andre sine meninger, og har den holdningen at de skal framstå som passive mottakere til opparbeiding av ny fagkunnskap, blir det ikke bare vanskelig for ledelsen å trekke med personalet i den retning de ønsker, men man mister viktige dialogpartnere og medprodusenter til å utvikle fagkunnskap. Olga Dysthe skriver en del om dette og omtaler det som asymmertri i det dialogiske samspillet. Har alle lik kunnskap og de samme meningene, faller grunnlaget for kommunikasjon bort. Lærere og ledelsen på en skole har som oftest den samme faglige bakgrunnen, men pedagogene opplever gjerne at skolelederen mangler forståelse for det som skjer i skolehverdagen. Derfor er det essensielt at lederen har tillit til medarbeiderne sine og gir til kjenne at kanskje andre har tanker og ideer som det er verdt å fremheve i det pedagogiske arbeidet.

Datamaskin i småskolen i et sosiokulturelt perspektiv

For noen år tilbake deltok jeg i et prosjekt der man skulle skrive seg til lesing ved hjelp av datamaskiner i småskolen. Det viste seg raskt at denne typen undervisning brøt med konvensjonell klasseromsundervisning. Tekstskaping ble for meg og klassen det å skrive meningsfulle tekster sammen med hverandre. Vi la vekt på barnas bakgrunn og erfaringer, og at skrivingen hadde et formål. Datamaskinene møblerte vi slik at ble en naturlig del av klasserommet. Ved å integrere datamaskinene i klasserommet ble det naturlig å bruke dem i den daglige undervisningen for elevene. I metoden vi brukte, tekstskaping på data, oppfordret vi elevene til å samarbeide om det de skrev. De stod to og to sammen når de skrev teksten. Barna hjalp hverandre gjennom denne arbeidsmetoden til å bearbeide innhold, nye ord og begreper til den endelige setningen/teksten. Sten Ludvigsen er inne på dette i artikkelen sin om "Læring og IKT" når han fremhever det å stimulere til eksplorerende samtaler. Han henviser til Mercer mfl. (2004) som mener det å dele kunnskap, lytte, begrunne og komme fram et resultat er viktige aspekt i et klasserom. På den måten kan trekke veksler på elevenes bakgrunn og forkunnskaper. Å jobbe etter en slik modell som dette kan være krevende for lærere som er opptatt av å ha den hele og fulle kontroll med undervisningen. Men den gir til gjengjeld et større utbytte når man obseverer hvordan barna utvikler seg gjennom samspillet dem imellom. Andreas Lund (2006) skriver i sin artikkel om "Wiki i klasserommet", ". "I et et sosiokulturelt perspektiv er ikke eleven kun et individ som i møte med et nytt språk prosesserer og assimilerer vokabular og stukturer, men en deltaker i et språfellesskap der man i økende grad nyttiggjør seg sosiale (andre deltakere), semiotiske (tegn, sjangere), og materielle (pc) ressuser. Det sosiokulturelle perspektivet må jeg innrømme at jeg opplever som inspirerende innen dagens forskning.

Nye undervisningsmetoder?

Nye læringsformer er på fremmarsj(håper vi), men det sosiokulturelle perspektivet kommer i konflikt med det tradisjonelle klasserommet. Hvordan kan vi snu trenden med lærerundevisning basert på egen erfaring mot mer forskningsbasert læringsteori? Ola Erstad mener, som flere er inne på, at skolen må tenke nytt og utforme en pedagogikk som er i bedre stand til å møte det nye kunnskapssamfunnet. Kjell Atle Halvorsen er inne på det samme når han hevder at skoleledere og lærere trenger en "digital kompetanse" som omfatter innsikt i kompleksiteten i de utfordringene skolen står overfor". Skoleledere har ansvar for å skape en best mulig læringssituasjon for elevene i skolen. Men klarer han/hun det alene? Jeg tenker at kanskje må vi ta til orde for at forskere bør samarbeide mer i praksisfellesskapet til skolene for å endre metoder, vurdering og økt elevmedvirkning?

Leserinnlegg i BT 19. september

Dette leserinnlegget som stod i BT 19. september synes jeg sammenfatter en del av det vi har diskutert den siste måneden, eller hva?

Klasserommet som læringsfellesskap

Randi diskuterer i sin blogg 8.oktober lærerrollen i dagens skole. Det kan, slik jeg ser det, knyttes opp mot det som Sten R. Ludvigsen (2000) kaller klasserommet som læringsfellesskap. Ludvigsen drøfter her tre idealtyper på læring og IKT i klasserommet. Det tradisjonelle klasserommet der læreren bestemmer form og innhold og hvor elevene har lite eller ingen inflytelse på undervisningen. Læreren gir tilbakemelding på det han/hun synes er viktig uten at elevene tar del i vurderingen. IKT som hjelpemiddel i klasserommet blir i stor grad brukt som drillprogram og øvelser. Den andre idealtypen er det konstruktivistiske klasserommet. Her blir elevenes forkunnskaper og aktiviteter i klasserommet viktig. Lærerne og elevene jobber sammen for å bearbeide de problemene de står ovenfor. Dette er et læringsideal som går mer i dybden av fagene enn i det tradisjonelle klasserommet. Teknologien blir i stor grad brukt til å tydeliggjøre oppgavene slik at elevene lettere forstår arbeidet. Klasserommet som læringsfellesskap har det utgangspunktet at læring er sosial betinget. Etienne Wenger (1998) legger til grunn for denne læringsmodellen at vi er sosiale vesener. Klasserommet som læringsfellesskap har likhetstrekk med det konstruktivistiske klasserommet. For eksempel ved at de bruker kunnskapene elevene har med seg på skolen og at metodene som blir brukt går i dybden av oppgavene. Klasserommet som læringsfelleskap skiller seg i den kollektive bruken av arbeidsformer. Elevene og lærerne jobber sammen for å utvikle arbeidene sine. De bruker sine sosiale kunnskaper på å samhandle gjennom språket sitt. Hvilken idealtype står den norske skolen nærmest i dag?

Lærerrollen i nye kontekster

Torleif Grønli har et veldig interessant innlegg om lærerrollen i bloggen sin 6. oktober. Han stiller spørsmål om pedagoger er komfortable med å bruke IKT som verktøy i skolen, og om bruken av artefakten endrer lære- og kunnskapsynet vårt? Torleif skriver videre at med innføring av IKT har vi fått en teknologi som bryter med vår tradisjonelle epistemologi, og at lærere kanskje ikke har fått den hjelp de trenger for å håndtere utfordringene bruken av IKT krever i skolesammenheng. Rune Krumsvik (2007) skriver i boken sin "Skulen og den digitale læringsrevolusjon" at de unge bruker stadig flere digitale kilder når de søker kunnskap utenfor skolen. Dette er en motpol til hva den etablerte skolen har stått for. Jeg tror det tvinger seg fram en annen forståelse av kunnskapsformidling enn det som har vært vanlig fram til i dag i den norske skolen. Det synes nødvendig for de unges del, og ikke minst for å sikre at skolen når fram med det den skal formidle. Da er det nærliggende å peke på et sosiokulturelt perspektiv på læring. Skal vi søke kunnskap i dag ser vi hvordan mange er i ferd med etablere nye metoder og sammenhenger for å oppnå det. Aktiv deltakelse og et utstrakt samarbeid mellom elever og pedagoger blir sentralt for å oppnå læring. Hauge, Lund og Vestøl (2007) som jeg har nevnt før i denne bloggen sier at "Digitale teknologier gjør det påtrengende nødvendig å forholde seg aktivt til kunnskapene i elevens livsverden og de stadig skiftende representasjonsformene i skolens eget fagfelt". Lærere har normalt ikke vært fortrolig med denne type samarbeid innenfor profesjonen sin, kanskje den digitale revolusjonen kan endre på det?

Bruk av IKT i skolen

Leser med interesse bloggene som omhandler pedagogisk bruk av IKT i skolen. Henning Antonsen skriver i sin blogg at "mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk" Jeg er enig i det, lærere behøver ikke forstå hvordan en pc er skrudd sammen for å bruke den.Men de bør ha en forståelse av hvordan artefakten fungerer i samfunnet. Hvis ikke pedagogene forstår det, har de ikke planlagt og forberedet seg til undervisningen etter mitt syn. Den samme artikkelen som Henning viser til illustrerer det, "De (artefakten) åpner opp nye rom for meningsdannelse og kunnskapskonstruksjon, ikke i kraft av av sin egen eksistens, men i kraft av de aktiviteter de inngår i" (Hauge, Lund og Vestøl, 2007:27). Skal lærere bruke datamaskinen i undervisningssammenheng er det en fordel at de vet hvordan brukskulturen til barn og ungdom fungerer gjennom bl.a. digitale nettverk. Ellers kan vel pc`en like godt stå på datarommet på skolen?

Metakognisjon

Den her filmsnutten er inspirerende!

YouTube - LTS:metacognition. Prof Stephen Heppell

IKT og dannelse - literacy del 2

Carl f. Dons viser til Paulo Freire (1999) som mener at literacy ikke bare kan knyttes til ferdigheter, men og til grunnleggende ideer om demokrati. Da handler det om å bli sett, hørt og motta respons fra andre i samfunnet vårt. Dette er selve grunnlaget for deltakelse i et demokrati. Det er og viktig skal vi lære av hverandre og tilegne oss kunnskaper. I det forrige innlegget mitt var jeg inne på at barn i dag lever i en konvergerende mediekultur, de bruker ulike medier og overfører kunnskap mellom dem. Hvordan kan skolen møte elevene gjennom deres literacy? Dons mener at en sterkere dialog mellom elev og lærer er veien å gå. Freire definerer dialogen som møte mellom to likeverdige subjekter. Det kjennetegnes av tillit og respekt for hverandre, og det at vi tror på hverandre. På bakgrunn av det kan vi skape noe nytt sammen. Inntar læreren denne holdningen til elevenes literacy, er det etter mitt syn stor sannsynlighet for at elevene ser betydningen av lærerens kunnskapsoverføring i skolen. Barna ser at skolen lar dem delta med deres kunnskap i læringsprosessen. Dermed utvikler ungdom menneskeverd, respekt og demokrati på et tidlig stadium av livet deres.

Digital kompetanse som literacy?

Carl Fredrik Dons har skrevet en fin artikkel der han drøfter digital kompetanse som literacy. Dons bruker begrep som "media literacy" og "digital literacy" og viser til Svein Østerud (2004) sin definisjon av "literate" som "innebærer å være en kompentent deltaker i en læringssituasjon der skriftspråket eller andre symbolske medieringsformer er invovert". Dons viser og til Kirsten Drotner som i boken Medier for fremtiden (2001) sier at barn og unge lever i en konvergerende mediekultur. Med det mener hun at ungdom bruker mediene, lærer av dem, og overfører kunnskapen de tilegner seg mellom de ulike arenane de opererer i. Dette er interssant når vi kommer til skolens tilrettelegging av barnas læring. Er læreren (digital innvandrer) i stand til å tilrettelegge for læring i de kontekster hvor elevenes (digitalt innfødte) literacy-forståelse kjennetegner sammensmelting av bilde, lyd, film og mobilteknologi? Kan vi risikere at lærerens faglige autoritet svekkes hvis lærere ikke er kompetente innen dette nye feltet?

Lærebøker eller nettbaserte læringsressurser?

Det er meningen at digital kompetanse skal integreres i alle fag skal vi tro Kunnskapsløftet. De fleste lærebøker har tatt høyde for dette gjennom å opprette nettsteder som kan kyttes opp mot læreboken. Men er dette nok? Blir ikke undervisningen preget av læreboken og tradisjonell klasseromsundervisning, heller enn ulike (oppdaterte) kildetilganger og nye arbeidsmetoder i skolen? Er det slik at læreboken blir det viktigste pedagogiske styringsinstrumentet for bruk av digital kompetanse i fagene? Bestemmer lærebøkene hvilke tekster vi skal legge vekt på og hvor kildene er hentet fra? Da kan man stille spørsmålet om det blir for ensidig. Skal et bokverk i faget norsk, styre kildetilgang, metoder og velge hva som viktig for lærere og elever i mange år? Jeg vil påstå at dette snevrer inn horisonten til lærerne. Det står heller ikke i stil til mangfoldet, metodene og kildetilgangen som ungdom forholder seg til i dag. Skal vi ta i bruk IKT innholdmessig og ikke bare instrumentelt, må skolen utfordres til i mye større grad å ta denne diskusjonen på alvor.

Del & Bruk

Jeg har oppdaget en veldig bra nettside for pedagoger, lærere og skoleledere. Denne siden er et

funn for oss som jobber i skoleverket og en glimrende anledning bruke nettet på nyttig måte. "Del det du har, bruk det du får" anbefales herved på det varmeste. http://delogbruk.ning.com/

Logg deg inn og finn en gruppe som passer deg!

Screenagers

Rune Krumsvik skriver i boka "Skulen og den digitale læringsrevolusjonen" (2007) at før en gjennomsnittlig "screenager"(generasjonen som har vokst opp med en digital hverdag dominert av internett og mobiltelefon) når 21- årsalderen har han/ho brukt 15000 timer til formell utdanning, 20000 timer til tv-titting og 50000 timer foran datamaskinen. Formidable tall! Det er ingen tvil at de uformelle læringsarenaene har økt i omfang om dette stemmer. Mitt spørsmål er da, kan vi forvente at godt voksne lærere vil ta innover seg den nye teknologien og bruke metoder i undervisningen de kanskje ikke er kjent med? Og hva skjer eventuelt med motivasjonen til skoleungdom om de ikke får bruke det arbeidsverktøyet de er mest familiær med i skolesammenheng?